Hva er det egentlig jeg driver med? Tanker ved slutten av et år

Av  | 31. desember 2012 | Arkivert under: Artikler, Norges Metallsøkerforening
1243

Artikkelforfatter Ulf Skauli igang på Gokstad (Foto:Per Sibe)

Hvor mange timer, dager, – har jeg ikke dette året trasket gjennom våte jorder og støvete grusområder, tette skoger og igjengrodde steinrøyser? Har jeg oppført meg slik folk gjør når de er på tur? Har jeg vært en del av den sedvanlige turtradisjonen i vår kulturs fokus på folkehelse og samvær? Neida. Jeg har gått sakte, med blikket stivt festet på bakken rett foran meg, veivende med en metallstang med plate foran, med hodetelefoner og en spade slepende etter meg.

Alene. Ofte har andre slike som meg vært i samme område, men vi enser ikke hverandre. I timevis går vi slik – veiver våre detektorer sakte, stopper opp, graver et forsiktig hull – finner noe, eller finner ikke noe, og tetter hullet pent igjen etter oss.

Så tar vi pauser. Samles over en kaffekopp, et måltid, – og snakker om hva vi finner. Varsomt granskes innhold i plastpose etter plastpose og hypoteser og fantasier, kompetanse og ville drømmer myldrer oss imellom en stakket stund, før vi igjen er tilbake i våre alenevandringer og nye små gravehull i bakken.

1246

I all slags vær, Her fra Re (Foto: Per Sibe)

Re – jordene i Vestfold har igjennom tre år nå vært vår primære felles arena. Vi er mange som i disse årene har søkt og gravd, fra samtid i regn og sol, ned til fortid – til en grusom hendelse tusen år tilbake i tid. Til den gang menn døde her, i slag som formet grunnlaget for nasjonen vår.

1249

H.M. Dronning Sonja får opplæring i bruk av metallsøker av Formann i NMF, P.K. Bjor (Foto: Harald Kjelstad)

I år kom Hennes Majestet Dronning Sonja hit og var sammen med oss. Dronningen brukte selv detektor, hun gjorde selv funn nede i dette urdypet hvor hennes egen identitet som kongelig finner sin historiske rot. Hun bekreftet for oss at det vi gjør er viktig – og riktig, – og dermed satte hun et utropstegn etter den formulering arkeolog Kjersti Jakobsen i flere år har arbeidet fram – både om slagstedet, om kildenes verdi, – og om oss metallsøkere som en nødvendig ressurs i moderne arkeologisk arbeid.

1251

H.M Dronning Sonja i samtale med prosjektleder for Slagene på Re, Kjersti Jackobsen. (Foto: Harald Kjelstad

I den samme sommeren deltok vi også på det nye Gokstadfeltet. Vi var der som et frivillig supplement til de tradisjonelle arkeologiske metodene, som en slags fortropp – det var vi som skulle søke etter de gode begrunnelsene for å iverksette nitid, arbeidskrevende og kostbart utgravingsarbeid.

Artikkelforfatter Ulf i bra sig på Gokstad (Foto:Per Sibe)

Artikkelforfatter Ulf i bra sig på Gokstad (Foto:Per Sibe)

Vi søkte. Stiv stubb og beinhard jord. Etsende sommersol og iskald vind vekslet på sine intense forsøk på å fordrive oss, dag etter dag. Men vi ble. Vi gikk i våre timelange, sakte, svingende vandringer, -og vi fant og vi fant og vi fant!

1242

Så etter oss kom gravemaskiner, ristebrett, vannslanger og mengder av profesjonelle arkeologer, mediefolk, politikere og tilskuere. For vi hadde funnet ikke bare begrunnelse for utvidet utgraving, vi hadde funnet sensasjoner i slike mengder at det grenset til det kjedsommelige. Våre funn fortalte omvikingtidsmennesker som klippet arabiske sølvmynter i småbiter, fordi for dem var arabiske Dirhemer kun sølv med vekt, – at myntene hadde både preg og varians var våre forfedre komplett likegyldig! Gullsmykker, båtgrav med sverd og mengder av mye annet, åpnet for arkeologenes nitide og nøyaktige arbeid, hvor hvert eneste lille fragment av metall, keramikk, glass, rav og annet ble sortert og gruppert – og et bilde av en levende samfunnsdel 1000 år tilbake i tiden trådde fram fra et anonymt Vestfoldjorde.

Et bilde som ble så tydelig at her fortsetter arbeidet også den kommende sommeren. Da skal vi igjen gå der med våre metallsøkere og våre stive blikk på bakken rett foran oss. Igjen være fortroppen. Igjen gi vårt bidrag til historieskrivingens stadige reformulering av vår felles bakgrunn.

Hauger av jord. Når byer skulle bygges opp igjen etter store bybranner, ble branntomtenes jord og ruinrester fraktet bort. Slik skjer det nå, og slik skjedde det for 1000 år siden. Store hauger flyttes og planeres utover på andre steder enn der nye bygninger skal reises. En metallsøker kan finne mye i slike jordhauger. Finne objekter som ikke kan finnes på andre måter. Som når en av oss fant blyplater med runeskrift på, i slik gammel utfyllingsjord. De ville aldri bli funnet, dersom ikke han hadde gått der, med sin detektor, sine hodetelefoner og sitt stive blikk og underlige, sakte gange. Mon tro hvor mange forskere som i årene som kommer vil forholde seg til, referere til, nettopp et slikt lite enkeltfunn, gjort av et medlem i Norsk Metallsøkerforening…

Vi blir verdsatt nå. Vi blir vist tillitt og vi blir brukt! Norsk Kulturhistorisk museum har brukt oss også til å bistå ved veiutbygging og til å undersøke jordmasser før og etter planering.

1245

Metallsøkere fra foreningen har også deltatt som bistand i triste kriminalsaker dette året. Saker hvor de minste funn kan ha den største betydning…

Slik deltar vi i både formulering av samtid og fortid. Slik begrunner vi vår framtid som organisasjon og fagmiljø.

Slikt kommer ikke av seg selv. Slik kommer når vi har den typen enkeltmedlemmer som vår foreningen har så underlig mange av; folk som bare yter og yter, uselvisk og entusiastisk…

Slik kommer når vi har fagmiljø rundt oss, arkeologer, historikere og saksbehandlere som våger å vise tillitt, som våger å ta i bruk nye metoder og som våger tverrfaglig samhandling.

1240

Slik kommer når vi har en ledelse i foreningen som gjør slikt mulig gjennom planmessig og diplomatisk arbeid – proaktivt og ivaretagende, og hele tiden med tydelige visjoner for framtiden vår som organisasjon.

NMF-Styret 2012. (Foto:Per Sibe)

NMF-Styret 2012. (Foto:Per Sibe)

Men, først og fremst blir det slik fordi vi – slike ordinære medlemmer som meg selv, går våre underlige vandringer, på jorder og i skoger, med våre søkere og våre stive blikk, i en rendyrket nysgjerrighet og en varsom åpenhet, for å finne det som enda ikke er funnet. Finne den lille forvunnede tingen som kan fortelle en historie vi enda ikke har hørt, eller bekrefte noe som til nå bare har vært en antagelse eller myte. Finne det som kan bekrefte kunnskap, finne det som kan forme ny kunnskap. Det som kan åpne for en formidling fra et lite hull i bakken og ut til vårt felles kulturbegrep.

Ulf Skauli (Foto:Per Sibe)

Ulf Skauli (Foto:Per Sibe)

Det er det jeg driver med.

4 kommentarer til Hva er det egentlig jeg driver med? Tanker ved slutten av et år

  1. Carl André on 31. desember 2012 at 3:20 pm

    En flott og velskrevet artikkel som oppsummerer vårt fine år som forening. Veldig bra Ulf.

  2. Per Kristian Bjor on 31. desember 2012 at 4:52 pm

    Fantastisk, Ulf. Du er virkelig en kunstner med «pennen». 🙂

  3. Ole Chr on 31. desember 2012 at 5:58 pm

    Godt skrevet Ulf. Godt nytt år.

  4. Trond Frøyland on 2. januar 2013 at 6:05 pm

    Hei
    En trivelig artikkel som gir mange refleksjoner. Spennende turer er en viktig del av tilværelsen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


"Metal-detecting is not just for anoraks or eccentrics; it’s probably the best and the most enjoyable way of learning about our history. Bill Wyman

Verd å lese

Et stort arkeologisk utgravingsprosjekt i Ardnamurchan - Skottland har avdekket et enormt vikingfunn. Etter seks år med utgraving ble det full uttelling for arkeologene Les mer om det fantastiske funnet på BBC`s hjemmeside

Arkiv

nmfannonse