Først når et funn er registrert, er det virkelig oppdaget – Metallsøkingens bidrag til arkeologien.

Av Michael Lewis, Deputy Head of Portable Antiquities and Treasure, British Museum.

(Med eksklusive rettigheter for fortidenforfremtiden.com inklusive bilder, gjengitt med tillatelse av forfatteren og oversatt til norsk av Martin Mesicek fra Norges Metallsøkerforening.)

Nå som den andre sesongen av Tv-serien «Britain’s Secret Treasures» sendes på ITV i Storbritannia er det utrolig å oppleve de mange reaksjonene, og interessenivået serien vekker. Den første sesongen hadde i gjennomsnitt 3,5 millioner seere i uken, så vi var allerede klar over hvor fengende historiene serien viser var for publikum. Det at alle funnene, og oppdagelsene disse medfører, er gjort av vanlige innbyggere og ikke av profesjonelle arkeologer, gjør den sterke interessen enda mer bemerkelsesverdig.

Det er fullt mulig at mange som ser denne serien en eller annen gang selv også har funnet arkeologiske gjenstander, men at de kanskje ikke der og da gjenkjente gjenstanden som nettopp det; en bit keramikk i hagen, en mynt på stranden, eller et stykke bearbeidet flint under en spasertur på landet. Som individuelle funn har disse gjenstandene kanskje ikke all verdens betydning (selv om enkelte naturligvis vil kunne vise seg å ha det), det er heller slik at det er summen av funn som kan hjelpe oss beskrive fortiden bedre. Funnbildet kan hjelpe arkeologer å forstå hvor mennesker bodde, hvordan de arbeidet og hva de gjorde på fritiden. Det er summen av alle innbyggernes bidrag til arkeologien, når funnene registreres i Portable Antiquities Scheme (PAS), som er med på å endre det arkeologiske bildet av England.

A pilgrim’s badge of Richard Caister, Vicar of St Stephen’s, Norwich. (Gjengitt med tillatelse fra British  Museum) Foto: British Museum

A pilgrim’s badge of Richard Caister, Vicar of St Stephen’s, Norwich. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: British Museum

Frem til i dag har over 900 000 arkeologiske gjenstander blitt funnet og registrert i dette offentlige registeret. Mange har blitt funnet tilfeldig, men de fleste er funnet av innbyggere som aktivt har lett etter arkeologiske gjenstander, ved og systematisk lete i overflaten på jorder («field walking»), eller ved å praktisere sin hobby med metalldetektor.

Det er ingen hemmelighet at arkeologer og metallsøkerbrukere ikke alltid har vært like vennlig innstilt ovenfor hverandre. På 70 tallet, når bruken av metallsøkere ble populært, var reaksjonen i mange Europeiske land å forby bruken av disse for vanlige innbyggere, og dermed begrense bruken til kun å omfatte profesjonelle arkeologer. Dette gjenspeiler fremdeles situasjonen i de fleste Europeiske land, inkludert våre nærmeste naboer i Irland og Frankrike.

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire.(Gjengitt med tilatelse fra forfatteren) Foto: British Museum)

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire.(Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: British Museum.

På tross av dette ble ikke bruk av metalldetektor forbudt i England og Wales. Om man har tillatelse fra landeieren, og ikke benytter metalldetektor i nærheten av viktige og beskyttede arkeologiske områder, står man fritt til å utøve hobbyen. Finner man det som etter loven er definert som en «skatt», dvs. gjenstander laget av edle metaller som er eldre enn 300 år, myntfunn som overstiger det man kan anta er enkle løsfunn, eller gjenstander av alle metaller som er over 300 år gamle, må disse rapporteres hos de regionale arkeologiske myndigheter og registreres. På tross av dette er lovgivningen knyttet til kulturminner i England, Wales og Skottland, fremdeles betraktet som liberal – sammenliknet med andre land i Europa.

Det var likevel tider da denne praksisen ble ansett som «en manglende evne til å hanskes med metalldetektorproblemet» av bekymrede arkeologer. Og, i løpet av 1980 tallet hadde Rådet for Britisk Arkeologi lansert sin «STOP» kampanje; «Stop Taking Our Past», basert på oppfatningen av at metallsøkerbrukere systematisk plyndret arkeologiske beskyttede områder ved å fjerne gjenstander fra sin opprinnelige kontekst (og derved ødelagte viktige spor som kunne fortelle mer om hvordan og hvorfor gjenstander ble nedgravd), for så å selge disse gjenstandene på det svarte markedet. Det må erkjennes at private samlinger av antikviteter, og handel med slike, fremdeles er et betent tema, og fremdeles medvirker til å påvirke forholdet mellom arkeologer og metallsøkermiljøet.

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: British Museum.

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: British Museum.

På tross av dette ble det med tid og stunder en generell enighet om at forsøket på å forby bruk av metallsøkere var feilaktig og sannsynligvis virket mot sin hensikt. STOP kampanjen førte kun til en ytterligere polarisering mellom miljøene og til frustrasjon på begge sider.

Den senere tiden har det også utviklet seg en bredere forståelse for at de fleste brukere av metalldetektorer har en genuin interesse for fortiden, selv om det selvfølgelig alltid vil være en minoritet som blir tiltrukket hobbyen i håp om økonomisk gevinst og med mindre interesse for arkeologien. En viktig observasjon er at de fleste metalldetektor brukere søker etter gjenstander på dyrket mark, hvor gjenstander og mynter allerede er flyttet fra sin opprinnelige kontekst som følge av pløying og andre landbruksaktiviteter. Man kan saktens argumentere for at det å berge disse gjenstandene sørger for at de blir reddet fra å bli fullstendig ødelagt av landbruksmaskiner, eller av naturlige så vel som kunstige korrosjonsprosesser.

Author sieving at the site of a Bronze Age hoard found by a metal-detectorist (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto:British Museum

Author sieving at the site of a Bronze Age hoard found by a metal-detectorist (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto:British Museum

Det ble etter hvert åpenbart at pløyelaget, en gang i tiden avskrevet av mange arkeologer som av liten interesse og derfor ofte pløyd til side under arkeologiske utgravninger, inneholdt mange gjenstander som kan avsløre dypere arkeologi av betydelig interesse. Noen ganger er også gjenstandene i seg selv interessante for forskere som studerer visse typer gjenstander, deres utforming og utbredelse.

Denne nyere forståelsen av det potensielle bidraget som funn gjort med metalldetektor kan ha for arkeologien førte til opprettelsen av «The Portable Antiquities Scheme» (PAS); først som et pilotprosjekt i 1997, og senere utvidet til hele England og Wales i 2003. Målsetningen med prosjektet var å danne en felles plattform og møteplass der metallsøkermiljøet og arkeologer kunne dra gjensidig nytte av hverandre, bygge relasjoner basert på gjensidig tillitt og å oppmuntre de som gjorde arkeologiske funn (på frivillig basis) til å gjøre disse tilgjengelige for registrering. Målsetningen var ikke å skaffe gjenstander til museer, men når det er sagt viser erfaringene at mange finnere, når de forstår funnenes viktighet, har latt museer kjøpe disse, eller har donert funnene.

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: Brish Museum

The excavation of a Bronze Age hoard from Wiltshire. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto: British Museum

Før PAS fantes det ingen slik mekanisme for registrering av løsfunn gjort av allmenheten. Noen funn ble levert til lokale eller nasjonale museum, slik at en kurator kunne vurdere gjenstanden, men kun en brøkdel av disse ble registrert av museet eller andre myndigheter. Enda færre ble publisert eller kilde for forskning som senere resulterte i artikler i vitenskapelige journaler. Mange av disse funnene og dataene forsvant ganske enkelt i det de ble returnert til finneren, som kan ha lagt de i en boks eller skuff og glemt det hele, funnstedet ble sjeldent eller aldri registrert. Hvordan kan man da forvente at slike funn skal bidra til arkeologien?

I dag blir alle registrerte funn samlet i en database på internett hvor alle kan se, studere og få glede av dem. Det nøyaktige funnstedet er skjult for almenheten, for å beskytte stedet mot de som måtte pønske på å forsøke å plyndre stedet. På tross av dette, de fullstendige data er tilgjengelige for arkeologer og for forskning, og databasen har utviklet seg til å bli en viktig datakilde i forskningsprosjekter med målsetning om bedre å forstå fortiden.

A mount from a medieval coffett, probably enamelled in Limoges, France. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto British Museum

A mount from a medieval coffett, probably enamelled in Limoges, France. (Gjengitt med tillatelse fra forfatteren) Foto British Museum

Med mindre noen er villig til å bruke en anselig sum penger på en metalldetektor (flere tusen kroner) er det liten sannsynlighet for at de vil finne betydelige mengder arkeologiske gjenstander. Billige metalldetektorer er fint lite mer enn leker som kun vil avdekke bruskorker og litt småpenger. Derfor er metallsøking en hobby som utøverne investerer ganske mye tid og penger i – og følgelig tar seriøst. Uavhengig av deres opprinnelige motivasjon for å starte med denne hobbyen, de fleste vil utvikle en generell sterk interesse for historie og ønsker å utvide denne kunnskapen ytterligere gjennom gjenstandene de finner. De deler den samme spenningen som vi arkeologer føler over nye oppdagelser. Det er likevel viktig at metalldetektor brukere unngår arkeologiske beskyttede steder og følger de retningslinjene som er utarbeidet i felleskap mellom arkeologer og miljøet (Code of Responsible Detecting), dette gjelder spesielt forholdet om å aldri søke på områder uten grunneiers tillatelse og å registrere funn i PAS.

Det er først når et funn er registrert at det virkelig er oppdaget, og ved å registrere funn (i PAS) kan metallsøkerhobbyen virkelig bidra positivt til arkeologien.

 

Originalartikkelen kan leses i sin helhet her:

http://blog.britishmuseum.org/2013/11/28/when-a-find-is-recorded-it-is-truly-discovered-metal-detecting-and-its-contribution-to-archaeology/

 

 

Etterord av Ole Chr. Fjeld (Styremedlem i Norges Metallsøkerforening)

I dag blir 70-80 % av matjorden (pløyelaget) skuffet til side i enhver arkeologisk undersøkelse i Norge.

Om dette skyldes manglende ressurser eller manglende kunnskap vites ikke. Kanskje er det en kombinasjon av begge deler. I en tid hvor en middelalder hestesko i jern bringer betydelige utgifter til et allerede underbudsjettert kulturvern skjønner vi at en del metallsøker funn ikke alltid bringer glede når en ivrig metallsøker kommer med funnet i en plastpose.

Norges Metallsøkerforening har frontet pløyelaget som sin «høye hest» i mange år, og det er gledelig at vi nå ser at enkelte arkeologer i Norge tar dette på alvor. Matjorden (pløyelaget) ga betydelig informasjon på Gokstad,  hvor foreningen var veldig aktivt involvert.

Kanskje man også burde vurdere hvordan man kunne drevet kulturformidlingen bredere?  Hvor mange hestesko søm (spiker til hestesko) fra middelalderen trenger vi i en museums skuff? Hvor mange mynter fra 1596 trenger egentligmyntkabinettet? Hvor mange vil de stille ut? Hvor mange spinnehjul fra 1500 tallet trenger vi i et magasin? Er ikke informasjonen om hvor de er funnet viktigst?

Kunne man funnet en annen måte å formidlet denne kulturhistorien på?

Kunne deler av dette ansvaret vært overlatt til kommunen eller lokale historielag? Slik at det kunne bli vist frem på skoler, institusjoner o.l. Det er OGSÅ kultur. Og ikke minst er det kulturformidling. Vestfold fylke viste frem nye takter under RE prosjektet og hadde utstilling på det lokale storsentret (rett ved vinmonopolet for øvrig). DET er kultur formidling. Britene og Danskene klarer dette med sine utallige lokale museum. Hvorfor skulle ikke vi gjøre det? Er vår historie fattigere? Er vi mindre glad i vår?

Hva er galt med å stille ut vår felles forhistorie i det lokale biblioteket, rådhuset eller den lokale Rimi butikken?

Hvorfor skal ikke engasjerte mødre og fedre kunne bringe deler av denne kultur arven ut i skolen, i vennekretsen, strikkelaget eller fotball klubben?

Pløyelaget (matjorden) inneholder fantastiske, historiske minner fra våre forfedre. Vi i NMF ønsker å ta vare på denne arven.
Ikke for vår egen del, men for de, våre barn og barnebarn.

De som kommer etter oss……

En kommentar til Først når et funn er registrert, er det virkelig oppdaget – Metallsøkingens bidrag til arkeologien.

  1. Ole Chr on 12. desember 2013 at 12:37 am

    Fantastisk godt oversatt Martin. Takk for innsatsen!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


"Metal-detecting is not just for anoraks or eccentrics; it’s probably the best and the most enjoyable way of learning about our history. Bill Wyman

Verd å lese

Et stort arkeologisk utgravingsprosjekt i Ardnamurchan - Skottland har avdekket et enormt vikingfunn. Etter seks år med utgraving ble det full uttelling for arkeologene Les mer om det fantastiske funnet på BBC`s hjemmeside

Arkiv

nmfannonse