Forskning til nytte og besvær

Av  | 26. mai 2014 | Arkivert under: Artikler, Lover og regler, Norges Metallsøkerforening, Nyheter
small-1001279

Illustrasjonsfoto (Foto:Per Sibe)

Josephine Munch Rasmussens artikkel «Securing Cultural Heritage Objects and Fencing Stolen Goods? A Case Study on Museums and Metal Detecting in Norway» i tidsskriftet Norwegian Archaeological Review, har ført til sterke reaksjoner i sosiale media, og også på vårt eget medlemsforum. Styret i NMF finner det derfor naturlig å uttale seg i saken.

Absence of evidence, not evidence of absence?
Det kan være på sin plass å begynne med å presisere at artikkelen er en teoretisk diskusjon som prøver å utforske forholdet mellom brukere av metalldetektorer og arkeologer i forvaltningen som kommer i kontakt med detektorfunn i forbindelse med innlevering av disse, og altså ikke en drøfting om dagens regelverk er tilfredsstillende eller ikke, slik noe av kritikken den har mottatt tilsynelatende tar utgangspunkt i.

Rasmussens forskningsspørsmål er etter vår oppfatning både interessante og berettigede:

Hva forklarer spenningsforholdet mellom arkeologer og metalldetektormiljøene ettersom det ifølge kriminalstatistikken så å si ikke forekommer lovbrudd på området?

Er det virkelig slik at de som driver med metallsøking som hobby kategorisk fortjener betegnelsen enten som skruppelløse «nighthawks» eller altruistiske «kulturvernhelter» slik debatten rundt metallsøking ofte fremstår?

Og, kan det tenkes at arkeologer i forvaltningen, som en konsekvens av å stadig å skulle nå bredere virksomhetsmål, for ofte tenderer mot en konfliktsky og pragmatisk praksis, og derfor unnlater å rapportere om eller anmelde innleveringer de mistenker fremkommer som følge av brudd på kulturminneloven?

Dette er gode forskningsspørsmål, men samtidig også veldig vanskelig å skulle besvare i en enkelt artikkel. Rasmussen skal derfor ha honnør for å forsøke å starte arbeidet med å nyansere disse. Det er nemlig ikke utenkelig at forfatteren har fått nye meningsmotstandere både blant metalldetektorbrukere og arkeologer som følge av hennes artikkel.

Rasmussen konkluderer med at virkeligheten er mer komplisert enn det de to stereotypene som motstandere og tilhengere av metalldetektorbruk tilsynelatende forfekter innebærer, og det burde ikke være overraskende for noen, virkeligheten er som regel mer komplisert enn det bildet stereotyper har plass til. Hun påpeker også at kriminalstatistikken viser få eller ingen anmeldte lovbrudd på kulturminneloven der man kan si at metalldetektorer er brukt. Det er når hun velger å bruke denne statistikken som en indikator på at de ansatte i forvaltningen bevisst og beleilig velger å unnlate å anmelde metalldetektorbrukere for mistenkte lovbrudd vi reagerer. Vi synes ikke forfatteren lykkes i å presentere noen overbevisende tilfeller av en slik praksis i forvaltningen, ei heller å sannsynliggjøre at dette er en utbredt praksis. Hennes «Absence of evidence is not evidence of absence» tilnærming blir utilstrekkelig etter vårt skjønn.

Vi tror årsakene til at det finnes få anmeldte lovbrudd på kulturminneloven i forbindelse med bruk av metalldetektor sannsynligvis finnes andre steder. Den mest opplagte forklaringen tror vi er at antall lovbrudd er få. Grunnene til det kan være at hobbyen vår ikke tiltrekker seg så mange potensielle lovbrytere, og viktigere, at regelverket i det store og hele har bred støtte blant de den skal regulere og i hovedsak oppfattes som fornuftig. Videre er det liten pengeverdi i funnene som gjøres i Norge og timene man må bruke for å gjøre funn av moderat verdi er for mange til å tiltrekke seg personer ute etter lettjente penger, spesielt sammenliknet med andre land der kulturkriminalitet er et større problem. Et annet vesentlig moment er at det er vanskelig å avgjøre om funn som leveres inn er gjort ulovlig, det er også lite sannsynlig at noen som i utgangspunktet ønsker å anskaffe ulovlige oldsaker ville innlevere funn. Noen lovbrudd kan inntreffe ufrivillig om en finner noe som ikke umiddelbart gjenkjennes som en kulturminnegjenstand, men oppblomstringen av klubber og andre møteplasser for metalldetektorbrukere de siste årene mener vi gjør en god jobb med å redusere hyppigheten av slike hendelser. Regelverket, som så på mange andre områder i samfunnet, er basert på tillitt til at borgerne opptrer lovlydig også når ingen kan se dem, og at de forteller sannheten om funnomstendighetene i sitt møte med forvaltningen.

In a relationship with: Its’ complicated.
I tillegg til kriminalstatistikk benytter forfatteren uttalelser fra intervjuer hun har gjennomført med en håndfull personer som sier de benytter metalldetektor regelmessig, disse er gjennomført i forbindelse med hennes doktoravhandling og avdekker tidvis aspekter og motiv vi kan kjenne oss igjen i. Intervjuer hører også naturlig hjemme i et kvalitativt og utforskende forskningsdesign av denne typen. De er derimot ikke helt uproblematiske, som forfatteren naturligvis er klar over, og på tross av at forfatteren diskuterer utfordringer med intervjuer til en viss grad, er vi overrasket over at hun ikke vier oppmerksomhet til at det er en arkeolog som utfører intervjuene.

På tross av at Rasmussen understreker at intervjuene ikke er gjennomført med målsetting om å utforske forholdet mellom metaldetektorbrukere og arkeologer, er det vanskelig å forkaste muligheten for at det at intervjueren selv er arkeolog, ikke påvirker informantene. Vi påpeker derfor at vi vet lite om hvordan disse intervjuene ble utført og i hvilken kontekst informantene ble bedt om å uttale seg.

At forholdet mellom metalldetektorbrukere og ansatte i forvaltningen kan ha en komplisert natur er åpenbart og blir også beskrevet slik av forfatteren selv. Noe av forklaringen til denne kompleksiteten ligger muligens i rollefordelingen; der metalldetektorbrukeren er en amatør som utøver en hobby på fritiden, er arkeologen en profesjonell som må avveie ressursbruk, samtidig har begge i de fleste tilfeller et felles ønske om å utforske gjenstandene som innleveres. Metalldetektorbrukeren vet også at hans troverdighet om funnomstendighetene kan være viktig for funnets betydning og denne forventningen kan mennesker takle på forskjellig måte. I tillegg har noen metalldetektorbrukere, inntil for så ikke lang tid tilbake, hatt et inntrykk av at hobbyen deres var upopulær og problematisk for enkelte arkeologer i forvaltningen, en utvikling som nå heldigvis er snudd og som NMF har arbeidet mye med. Historikken preger dog forholdet mellom arkeologer og metalldetektorbrukere fremdeles. Dette er bare noen av mange momenter som kan forklare hvorfor relasjonene mellom partene er av en spesiell karakter.

Bruken av intervjuer er som nevnt fullt av potensielle fallgruver som kan påvirke hvordan uttalelser blir fremstilt og tolket, og dette tillegges derfor stor vekt når forskere undervises i metodefag. Mener informanten virkelig det som sies? Hvordan ble spørsmålet oppfattet? Hva slags svar tror informanten at spørsmålsstilleren forventer? I dette tilfellet blir det fristende å spørre: Kan det være slik at informanten ser på spørsmålsstilleren som en «alliert arkeolog» som ubevisst benyttes som en kanal for å få utløp for frustrasjon fra tidligere opplevelser med andre arkeologer? Eller motsatt, anser informanten spørsmålsstilleren som en mulig «agent for motparten» og dermed blir påpasselig med å unngå å opplyse om holdninger som informanten tror er problematiske?

Vi mener det er uheldig at forfatteren selv har utført intervjuene, at forfatteren i sin egenskap av å være arkeolog ikke blir oppfattet som en nøytral part av enkelte metalldetektorbrukere blir også tydelig i meningsutvekslingen som oppsto på sosiale media etter at artikkelen ble publisert. Forfatteren ble der presentert for urimelige påstander om hennes motivasjon for å skrive artikkelen og kommentarer ble slettet i gruppen som følge av personangrep og usakligheter. En bedre fremgangsmåte ville derfor vært å la intervjuere som ble oppfattet som objektive stå for selve datainnsamlingen. Vi har derimot forståelse for at innenfor ressursrammene til en doktoravhandling blir dette vanskelig, og vi får heller ønske at fremtidig forskning i større grad tar hensyn til dette. På samme måte har vi forståelse for at det er fristende å resirkulere data fra doktoravhandlingen sin i en artikkel som kan publiseres og at dette er vanlig forskningspraksis.

Forskning til nytte og besvær.
Styret i NMF er positive til all forskning som omhandler alle mulige aspekter ved metallsøking og Rasmussens artikkel bidrar muligens til å nyansere den noe polariserte fremstillingen av bruken av metalldetektorer. Artikkelen forteller oss at NMF kanskje bør ta selvkritikk for å fokusere for mye på at vi mener mange metalldetektorbrukeres hovedmotivasjon er å bidra til å redde kulturminnegjenstander fra å bli ødelagt i pløyelaget alene, på bekostning av å formidle at de aller fleste som driver med denne hobbyen gjør dette mest for moro skyld. Fremstillingen av metalldetektorbrukere utelukkende som altruistiske hverdagshelter som sliter i timevis for å redde fragmenter fra pløyelaget er åpenbart ikke fullstendig og Rasmussen gjør sin jobb som forsker godt ved å utfordre dette noe karikerte bildet. Kanskje vi burde bli enda flinkere til å formidle at det rett og slett er spennende og morsomt å lete etter metallbiter av alle typer i bakken og at hobbyen omfavner så mye mer enn bare å søke etter gamle gjenstander i pløyelaget?

Vi er derimot ikke overbevist om at omfanget av en slik pragmatisk praksis som Rasmussen beskriver er så stort at det kan bidra til å forklare mangelen av anmeldelser. Vi er også kritiske til hvordan intervjuene er foretatt og gjengitt. Paradoksalt nok er det denne gangen vår tur til å bekymre oss om hvorvidt noe er tatt ut av kontekst.

Det som bekymrer oss mest er hvilken effekt denne artikkelen kan ha for forholdet mellom arkeologer og metallsøkerbrukere ute i fylkene. Det at mange metallsøkerbrukere reagerer så sterkt på artikkelen, med anklager om tillitsbrudd og mistenkeliggjøring av forfatterens motiver, er beklagelig. Vi tror dette delvis skyldes formatet artikkelen er publisert i, andre reaksjoner igjen fremstår som rene misforståelser.

Vi tror derimot at de fleste negative reaksjonene som er kommet frem fra våre medlemmer og andre metalldetektorbrukere er av kortvarig karakter og at samarbeidet med forvaltningen, som vi opplever har hatt en positiv utvikling de siste årene, vil fortsette på en konstruktiv måte.

Vi mener at det potensiale hobbymetallsøkingen har vist at den representerer i arkeologiske forskningsprosjekter, kombinert med det arbeidet som allerede legges ned i det daglige rundt omkring i fylkene, viser at forholdet mellom metalldetektorbrukere og ansatte i forvaltningen jevnt over og gjensidig er ganske godt. Når det er sagt vil det alltid være rom for forbedringer, styret i NMF arbeider derfor med å utarbeide nye langsiktige mål nå som vi opplever at våre synspunkter om pløyelagsproblematikken for alvor ser ut til å ha vunnet aksept i forvaltningen og blant et økende antall arkeologer.

2 kommentarer til Forskning til nytte og besvær

  1. astrid on 1. juni 2014 at 2:32 pm

    Hei. Jeg hører til en av de som ble truet med en anmeldelse for å ha lett med metalldetektor i utmark. Vi skulle bare teste metalldetektoren i et område der et gammelt fjøs lå, for å bli kjent med displayet på søkeren. Lite viste vi hva vi skulle finne under jorda. For vi gravde opp, og fant en stor slagg-klump på mer enn 4 kilo, og sotete jord. Samt en jernkile og noe annet. Dette var ikke kjent for noen. Jeg rappoterte påfølgende virkedag til fylkesarkeologen om funnet. Postet bildet at funnet på fb. Det gikk kort tid før jeg via en mail ble truet med anmeldelse. For hva hadde vi gjort galt? Mange historielag og private har anskaffet seg metalldetektor. Ingen vil jo benytte et slikt redskap ved allerede kjent sted som er automatisk fredet fra tidligere. Det forstår jo de fleste av oss. Men så er man så heldig at man finner noe som er svært gammelt og trolig automatisk fredet ved en tilfeldighet, som oss. Da virker en anmeldelse litt søkt. For alt er gjort etter boka, og det ble varslet.

  2. Ole Chr. Fjeld on 3. juni 2014 at 2:10 pm

    Hei Astrid. Med forbehold om at du ikke testet metalldetektoren din I et område hvor det er fredninger er slike trussler helt uhørte. Nå kommer det heller ikke frem av kommentaren din om disse gjenstandene ble funnet på samme sted. Så fort man forstår at man har funnet noe innleveringspliktig så er da funnplassen med 5mt sikringsone fredet. Grunnen til dette er at man kan ha snublet over f.eks. en grav. Nå kan jeg ikke se at du er medlem hos oss, men slike saker du tar opp her er akkurat hva vi jobber med. Du kan jo ta en titt på denne artikkelen: http://fortidenforfremtiden.com/2012/06/12/nmf-forundret-over-oppforsel-fra-fylkesarkeologen-i-akershus/

    med vennlig hilsen
    Ole Chr. Fjeld
    Formann NMF

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


"Metal-detecting is not just for anoraks or eccentrics; it’s probably the best and the most enjoyable way of learning about our history. Bill Wyman

Verd å lese

Et stort arkeologisk utgravingsprosjekt i Ardnamurchan - Skottland har avdekket et enormt vikingfunn. Etter seks år med utgraving ble det full uttelling for arkeologene Les mer om det fantastiske funnet på BBC`s hjemmeside

Arkiv

nmfannonse